GALLERI OPPDAL – BJERKAKER

For tretten år siden, i 1995, dalte et tilbud om å se på en gård på Oppdal ned i fanget vårt. Bjerkaker het den. Da vi dro oppover for å se på stedet, visste vi ikke om det var for salg eller leie. Høyt i lia med utsikt over Oppdal og med Allmanberget midt imot, lå gården med sine vakre, gamle tømmerhus, langt fra hytter og «after ski». Låver og vakre bur, snekkerbu og bakstehus, og gress på takene. Vi trodde ikke dette kunne bli vårt.

Det viste seg at gården var til leie for fem år. Ikke var den for salg, ikke ville vi hatt råd, og agronom var jeg jo heller ikke. Gården hadde 100 vinterfôra sau som andre tok seg av. Fem år i himmelen? Ikke gjør det, sa vennene, dere blir så lei dere det sjette året. Dere kommer til å knytte dere til stedet, og Lise kommer til å begynne å gjøre ting med det og bli enda sterkere knyttet til det. Sikkert riktig. Etter kamp mellom fornuft og lyst kom vi til at vi kunne dette ned i fly i morgen, og at fremtiden kunne ingen spå om, så å si nei takk til fem års salighet og kreativ moro fordi det sjette kanskje ikke ble like morsomt – ja, det var vel egentlig en ganske feig livsinnstilling. Vi takket med ærefrykt ja til livet og flyttet inn.

I min tid, som fikk strekke seg forbi de fem årene, og som jeg ser strekker seg foran meg inn i fremtiden, har det kommet flere gamle hus til Bjerkaker. Vakre gamle tømmerbygninger som er reddet fra forfallet, kjøpt på rot, flyttet opp hit, og som jeg har vært med på å fargesette og innrede. Det har vært en utrolig morsom læretid og et vannhull for inspirasjon.

Uten Bjerkaker med sine tretten gamle hus hadde jeg nok ikke endt opp med å skape festdrakter basert på folkedraktstradisjonen. Jeg som har brukt så mye av min tid på å forstå det moderne livs rastløse uttrykk og kleskoder, som vet så mye om klesanarkiet, har slått helt kontra. Jeg søker ikke lenger nye formuttrykk, men fordyper meg i arbeidet med ornamentikken innen rammen av ganske tradisjonelle former. Det skal innrømmes at moten har spilt på lag med meg også.

I samme forstand som vi har fått flere hvite bruder igjen, har vi fått stadig flere som vil ha bunad, eller festdrakter, slik jeg lager dem. Denne nisjen åpnet seg for ti år siden, sikkert i sammenheng med behovet for opprinnelse og tilhørighet i en verden som blir stadig mer globalisert og ensartet.