Et videre hjertesukk om garantiinntekt og kunstens vilkår

by admin

Staten må være mesen når fyrstene får sparken.

Det hører også med til historien at det nåleøyet en kunstner eller kunsthåndverker skal igjennom for å bli tilkjent garantiinntekt er svært smalt. Her skal man ha nådd en viss alder, ha flere offentlige innkjøp fra uhildede komiteer, ha vært utvalgt til å få presentere seg ved flere av de årlige mønstringen, også disse strengt juryert av fagfolk, ha eget verksted og hatt drift ved dette i et visst antall år. Man skal ha avholdt separatutstillinger i lokaler som fagforeningen kan godkjenne som seriøse og representative nok. Man må avgi årlig statusrapport om faglig aktivitet, og man er oppe til nøye gransking hvert femte år.

Med andre ord, dette skal man virkelig ville, og uten noen gang å ha utsikt til å bli rik av det.

Denne faglige idealismen blir for noen heldige utvalgte belønnet med en garantert minsteinntekt på 180 000 ikke pensjonsgivende kroner. Denne fulle potten betales bare ut året etter at inntekten har glimret med sitt fravær, for eksempel når man arbeider med å få ferdig en utstiling eller ikke kan ta mye annet inntektsbringende arbeid. Når man siden selger arbeider går denne inntekten i fradrag. Ikke krone for krone, men i et bestemt prosentvis forhold.

Slik er det at kunstnere som har gjort seg fortjent til ordningen, er garantert å ikke tjene mindre enn 180 000 tusen kroner i året inntil de går av med pensjon

Det har alltid ergret meg at Carl I.Hagen har sluppet så uforskammet billig fra sine lettvinte påstander.

Dette heftige innlegg fordi det altså kjennes mer som en nåde enn en seier å kunne leve av sitt kunsthåndverk.

Previous post:

Next post: